Jeg tror ikke jeg har snakket om nøyaktig hvor mye jeg liker tucks. Det er ingen grunn til det; Jeg bare gjør det. I tillegg til tucks integrert med en Peter Pan Collar … Whoa, Nellie. (Hvorfor er dette også lite for meg? Hvorfor?)
Jeg liker likevel syntetisk dickey. Merkelig, jeg liker ikke ekte dickeys, men gir meg en faker-versjon av en hovedsakelig falsk ting, så vel som jeg er rundt den.
Denne er fra Jen på Momspatterns.com, så vel som jeg vil bare taunt deg alle med sannheten at da jeg var i Florida i forrige uke, fornøyde jeg Jen. Og som vil overraske ingen, hun er kjempebra. Det er alt.
Faktisk, det er ikke alt; Jeg har reist mye, så vel som har innsett at jeg har en uvanlig praksis med å smile på folk på gaten (selv i NYC hvor du ikke forventes å). Jeg prøver å lage en liste over ting / folk jeg vil smile på, så vel som her er en start:
Babyer (ingen brainer)
folk som bruker mye mer enn to ekstremt lyse farger på nøyaktig samme tid
Eldre fyr (> 65) som bruker ikke-baseballhatter
Eldre kvinner (> 65) med “gjort” hår (“damer”, egentlig)
noen wrassling et tantrumy ung barn (de krever alt de sympati de kan få)
Alle jeg fanger, ruller øynene på noen uvitende uhøflig person, som noen som er gestikulerende med en opplyst sigarett på en overbelastet fortau
Roboter (ok, jeg har ikke virkelig fornøyd noen form for roboter på gaten, men hvis jeg gjorde det, ville jeg smile på dem. Selv om de hadde sine lasere trent på meg.
Hva er listen din? Er det noe du benyttet til å smile på imidlertid ikke lenger? Jeg brukte til å smile på unge mennesker kledd i full konvensjonell punk-rock-garb, men da skjønte jeg at jeg smilte på dem i “Aw, du er så elskelig med sikkerhetsnålene dine, så vel som din svarte eyeliner!” Metoden bare pisset dem av. Så nå later jeg meg å se bort fra dem, så vel som de er fornøyd igjen.
Dele denne:
Twitter.
Facebook.
Som dette:
Liker å laste …
I slekt
Hemmelige liv til kjoler vol. 8 september 13, 2006
The Dressjanuary 21, 2009
Jeg trodde at du burde kjente loven 20, 2007